Dag Solstad er død, og dermed lukker en epoke i norsk litteratur seg. Ingen andre forfatterskap har de siste 60 årene vært møtt med like mye begeistring og diskusjon i Norge som Solstads. Og ingen andre har boret så standhaftig i «det særegne ved å være nordmann», som tittelen lød på et intervju Jan Kjærstad gjorde med den da 42 år gamle forfatteren i Vinduet 1/1984, i anledning utgivelsen av Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.
Solstad har flere ganger nevnt at han bestemte seg for å bli forfatter da han leste Knut Hamsuns Sult som 16-åring: Han satte seg da som mål å skrive noe som kunne gjøre like uforglemmelig inntrykk på andre, som Hamsun hadde gjort på ham. Det lyktes han med.
Han kunne ikke den gangen vite at de to også skulle få et annet berøringspunkt – sin periodevise identifikasjon med politisk ytterliggående ideologier.
Når det litterære Norge i 50 år har brydd seg mer om det indre livet i et lite, revolusjonært, kommunistisk parti på 1970-tallet enn om hvordan de såkalte styringspartiene virker og har virket, skyldes det kanskje først og fremst at Dag Solstad med fynd og klem tok del i den politiske vekkelsen som den gangen hjemsøkte landets unge.
Fortsatt behandles maoismen av mange som et sjarmerende trekk ved Solstads liv og virke. Kanskje skyldes fascinasjonen hans evne til å suggerere frem en ubønnhørlig logikk; enhver som har lest en Solstad-roman fra 1970- og 80-tallet, har på et vis «forstått innenfra» hvordan maoismen kunne fremstå som et tog man måtte stige på.
Utover 1980-tallet ble den politiserte ungdomskulturen avløst av mediesamfunnets allestedsnærværende underholdning. Da jappetiden var et faktum, kom Solstads mest omfangsrike bok, Roman 1987, som på snedig vis tok for seg hele norgeshistorien frem til da – ikke bare realhistorien, men enda mer selve historieskrivingen, samt historiefagets nytte og unytte. Indirekte ble romanformen løftet frem som den mest elastiske og kanskje også sakssvarende form for historieskriving.
Solstad fortsatte å gi intervjuer og være aktiv i det litterære ordskiftet. Ja, så mange debatter satte han i gang, og så mange utspill kom han med om litteraturens virkemåte og hva han forsøkte på i sine egne romaner – fra tiden i tidsskriftet Profil på midten av 1960-tallet via forsøkene på revitalisere arven fra sosialrealismen i Tilbake til Pelle Erobreren? (1977) til erklæringene rundt årtusenskiftet om at forfatterskapet var «ferdig» og at det som senere ville komme måtte betraktes som et slags ekstramateriale – at en egen doktoravhandling er blitt skrevet om hans angivelige selviscenesettelser (Inger Østenstads Hvorfor så stor? En litterær diskursanalyse av Dag Solstads forfatterskap, Universitetet i Oslo, 2009).
Dreide det seg faktisk om bevisste iscenesettelser, eller innforlivet Solstad rett og slett litteraturen i den grad at han ble ett med den, og intuitivt ante hva som burde sies og ville sette ild i den litterære offentligheten?
Dette og mye annet vil etter alt å dømme diskuteres i 100 år til, eller i alle fall så lenge det ennå leses bøker på norsk. I det følgende deler et knippe Solstad-lesere sine umiddelbare tanker etter dødsfallet 14. mars, pluss at vi har fått publisere noen snapshots fra personlige møter med Dag – det vil si: med forfatteren Dag Solstad.
Redaksjonen
*
Vittig, tragisk, gåtefull
Da Dag Solstad debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965, anmeldte min farmor Inger boken i NRK og erklærte: «Vi har fått en ny dikter i år.» Av en eller annen grunn ble det aldri til at jeg snakket med henne om dette, men jeg antar hun må ha vært temmelig fornøyd med utsagnet, for det stemte noe aldeles ettertrykkelig. Vi hadde utvilsomt fått en ny dikter, som, i likhet med katten i en av Rudyard Kiplings Just So Stories (1902), «gikk sine egne veier». Solstad var for øvrig katteelsker, i likhet med både Inger og meg, så denne sammenligningen ville han sikkert ikke hatt noe imot.
Mitt eget gjennombrudd som Solstad-leser fant sted tidlig i 1982, da han utga romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Tidligere hadde jeg uten noen særlig entusiasme prøvd å lese krigstrilogien hans, men boken om Knut Pedersen – som forresten var Hamsuns egentlige navn, skjønt han stavet fornavnet med d – var noe ganske annet. Jeg leste ut denne vittige, tragiske, gåtefulle boken på en dag eller to, og dermed var jeg blitt Solstad-fan.
Den intense, mørke Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige ble utgitt to år etter og er fullt på høyde med forgjengeren, jeg leste den nærmest i én jafs. Siden gikk det slag i slag: Roman 1987, Ellevte roman, bok atten (1992), Genanse og verdighet (1994), Professor Andersens natt (1996), T. Singer (1999), 16.07.41 (2002), Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (2006), samt de to siste romanene om Bjørn Hansen, kemneren som var hovedpersonen i Ellevte roman … Alle bøkene bekreftet farmors ord.
Nå da livsverket er avsluttet, kommer mye til å bli skrevet om Solstad, ikke minst er det på tide å spørre for alvor: Hva utgjør den spesifikt solstadske stilen? Hvordan kan man best karakterisere det som gir bøkene et så markant preg av å være forfattet av ingen andre enn ham?
Han skriver i en slags musikalsk-poetisk kansellistil, med lange, ofte resonnerende setninger som man nesten – men bare nesten – kan gå seg vill i. De minner ikke om to av hans yndlinger, Marcel Proust og Thomas Mann, eller om eldre norske kolleger han hadde adskillig respekt for, livsnyteren Agnar Mykle og den stilistisk korthugne, asketiske Kjell Askildsen. Setningene minner simpelthen om Dag Solstad, og de er en fryd å lese. Solstad skapte seg sitt eget litterære rom, prøver noen andre å flytte inn dit, vil de straks bli avslørt som dårlige imitatorer. Jeg vet ikke om han likte Dickens, men kanskje finnes det et slektskap her også, til tross for at Solstad er en utpreget modernistisk forfatter.
Vi står i stor gjeld til Solstad. Han har beriket vår litteratur og, slik alle betydelige forfattere gjør, gitt oss økt selvinnsikt. Jeg håper han kikker ned på oss fra den himmelen han muligens trodde på og gleder seg over hederen og viraken som nå blir ham til del. Skål og tusen takk, Dag Solstad! Jeg regner med at den paradisiske rødvinen holder høy kvalitet.
Henning Hagerup
Eit privilegium
I 2003 var Dag Solstad festspeldiktar i Bergen. Saman med Yngve Pedersen og Gunnar Wærness blei eg, 25 år gamal, invitert som ein av Solstads unge gjester til arrangementet. Åh, det betydde mykje! Tilsvarande pinleg var det den gongen eg skulle introdusere Dag Solstads roman Armand V på eit arrangement, og kalte boka «Armand den femte». Eg minte Solstad på dette nokre år seinare, og han sa: «Det likte jeg nok ikke!» Heilt rett!
Eg synes det har vore eit privilegium å ha vore kollega med Dag Solstad. Først no har eg nådd ein alder då eg verkeleg føler den rette medynken med Elias Rukla i den berømte paraplyscenen (Genanse og verdighet). Romanane har levert innsikter eg framleis ber med meg og tenkjer på, ikkje minst Bjørn Hansen og rullestolen (Ellevte roman, bok atten) og Bjørn Hansen og forholdet til sonen (17. roman (2009)). Eg gløymer heller aldri kvinna som vrikka på stussen under framføring av Ibsen på amatørteateret. (OGSÅ Ellevte roman, bok atten, men VAR det Turid Lammers som vrikka på stussen?)
Eg bar Forlaget Oktober sin Dag Solstad-paraply med stoltheit heilt til eg til slutt la han frå meg og gløymde han, men Dag Solstad-nettet mitt får du aldri.
Olaug Nilssen
Hvad Solstad var i stand til
Det måtte jo ske, selv for en af de største: Dag Solstad, som med sin dybe, snurrige egenart og en indimellem næsten hypnotisk omstændelighed har mærket mig som læsende og som skrivende, ligesom han har mærket så mange andre, er død. En titan i Norge og også her i Danmark, men nu nok mest blandt litterater og forfattere. For mig har særligt Genanse og verdighet fyldt meget, ja, så meget, at jeg i 2022 skrev en Elias Rukla-lignende karakter frem i en mindst lige så omstændelig stil og endda gav romanen en solstad’sk titel: De sidste 10 eller 11 dage i Magnus Saxtorphs sælsomme og ulykkelige liv. Dette bare for at pointere, hvad Solstad var i stand til, hvad han kom til at betyde. Selv nåede jeg aldrig at hilse på ham, selvom vi begge optrådte på litteraturfestivalen i Lillehammer et år, hvor jeg så ham stå ude foran REMA 1000. Jeg kunne desværre ikke få mig til at hilse, og han så også ud til at have nok at gøre med at holde styr på sin indkøbspose. Det har jeg siden fortrudt, at jeg ikke hilste, også selvom jeg egentlig ikke interesserer mig særligt meget for at møde andre forfattere. Men dér stod for pokker manden med det særlige sprog og det store forfatterskab, der gemmer på så mange interessante indre udviklingslinjer. Ikke mindst bevægelsen fra kommunistisk rundede romaner til en litteratur – fx Genanse og verdighet med den uforglemmelige paraply-rasende lektor – som kredser om dannelse og dannelsestab. At han i sine værker sådan gik fra at ville revolutionere samfundet til at blive en slags defensor for klassisk dannelse. Jeg tænker, at mange af os kan genkende den bevægelse fra egne efterhånden godt brugte liv.
Jeppe Krogsgaard Christensen
*
Noe grunnleggende umulig
Når Dag Solstad nå er død, er det ikke fritt for at jeg tenker tilbake på mitt første minne av å lese en av romanene hans, som var Ellevte roman, bok atten. Jeg satt åndeløs med denne saklig utformede boka i en rosa sackosekk på loftsoverommet jeg hadde i mine tenåringsår, og tenkte at så lenge det blir skrevet så skånselløse romaner som denne om å føle seg utenfor alle sammenhenger, finnes det likevel alltid en meningsdannende sammenheng å leve i, nemlig litteraturens sammenheng.
Et par år senere oppdaget jeg T. Singer i Bruuns bokhandel noen dager før utgivelsesdatoen, slik at jeg leste den før avisenes kritikere hadde sagt sitt, noe som førte til at jeg kunne forlenge lesningen av romanen med lesningen av anmeldelsene jeg fant i avisene på Trondheim folkebibliotek. Dermed fikk jeg et øyneåpnende innblikk i litteraturens rolle i offentligheten, og i at selv de mørkeste fortellinger om skamfølelse og å gjemme seg er dypt samfunnsmessige, slik at motsetningen mellom å sitte alene og fordype seg i et artikulert skrik mot tilværelsens innretning og å leve blant andre, viste seg falsk. Litteraturen kan være på sitt mest vesentlige for samfunnet å forholde seg til, nettopp der den konsentrerer seg om beskadigete eksistenser eller der skrivemåten virker lukket og underlig, innså jeg da.
At det norske språkets mest omtalte og beundrete forfatter fra tidlig av demonsterte nettopp denne innsikten, eller tvang frem slike innsikter hos sine lesere, tror jeg er en av grunnene til at Norge i hans levetid har hatt en sterk samtidslitteratur. Av å lese Solstad lærer man å leve med fundamentale paradokser, ja, å se dem ikke primært som en hemsko, men som en ressurs, som en motstand man må finne en måte å skape energi ut av, at nettopp dette er hva det kommer an på. Det er ikke til å stikke under en stol at svært mange norske skrivende har lest Solstad i ung alder, og har mottatt avgjørende inntrykk av det. Han er en ungdommens forfatter og bidrar til å holde noe inni oss ungt og i opposisjon, uansett hvor gamle vi måtte bli.
Jeg har så klart også satt pris på Solstads humor og hans sans for det han et sted kaller «bagateller», at han kunne skrive om nesten alt på en engasjerende måte, eller hans omfavnelse av usannsynlige prosjekter (som da han under Festspillene i Bergen i mai 2008 proklamerte at AKP(m-l)-erne var Brands barn og at han rettet ryggen fordi han atter var kommunist), eller hans hensunkethet i litteraturen, at han gikk foran ved kontinuerlig å lese og følge med i litterære ordskifter og fordype seg i nye emner, som man kan se av essayene hans om Kierkegaard eller rosekrigene i England eller den bedriftshistoriske romanen Medaljens forside (1990) eller slektsgranskningsromanen Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 (2013), men alt dette har jeg forstått i det tvetydige lyset fra 90-tallsromanene, som fortalte om noe grunnleggende umulig, som likevel måtte gjøres, og som for meg er Dag Solstad i et nøtteskall.
Audun Lindholm
Lutefiskeren
Det var Jahn Otto Johansen som en gang på 90-tallet kom inn med Dag Solstad på slep. Jeg hadde finlest Roman 1987 og ganske hurtig ble vi to klar over at begge – som hovedpersonen Fjord – hadde trådt våre journalistiske barnsbein i Lillehammer-avisen Dagningen. Så det ble mye mimring på Dicke Wirtin den kvelden.
Jeg kunne fortelle at det finnes folk på Lillehammer som har utpekt seg selv som en av hovedpersonene i boka. Da lo forfatteren høyt, og kunne forsikre meg om at alle de som opptrer i Roman 1987 stammet helt og holdent fra hans egen fantasi.
«Men hvordan kunne du huske alle detaljer og episoder fra livet på Lillehammer for så mange år siden», ville jeg vite. Svaret var overraskende: «Jeg fikk alle nødvendige informasjonene fra min venn Reidar Mathistad.» Denne Mathistad hadde gått et år på Nansenskolen, og også jobbet i Dagningen, fortalte Dag. Det siste visste jo jeg godt, for Reidar (1947–1995) og jeg var gamle svirebrødre fra både Victoriahjørnet på Lillehammer og Tostrupkjelleren i rikshovedstaden. Så da kunne Dag og jeg tilbringe noen timer med sannferdige anekdoter fra virkeligheten, om journalistvennen vår som døde så altfor tidlig.
Dag Solstad og Therese Bjørneboe bodde noen år i Kreuzberg, og dukket rett som det var opp til de norske forsamlingene på Savignyplatz. De var også blant de aller første berlinske lutefiskerne, da vi i 1999 startet med det årlige førjulsritualet – som den gangen kunne samle over 150 deltakere rundt bordene. Dag gjorde et år furore med å synge «Musevisa» på tysk, til intet øye var tørt. Da stemmen hans knakk og den høye C-en i Müsefisa forsvant i vrangstrupen, hentet han frem Torhild Ostad – som ga profesjonell bistand gjennom de siste versene.
Det var alltid en opplevelse å gå på byen med Dag og Jahn Otto. Hver av dem kunne uten trøbbel gripe ordet og beholde det i timevis. Men den andre satt alltid klar til å sparke inn noen tilføyelser eller utdypninger. Når klokken nærmet seg fire om morgenen og den obligatoriske suppekoppen på Zwiebelfisch var fortært, kunne det oppstå relativt hørbare debatter – gjerne om ting som skjedde på 70-tallet. Men stort sett trakterte de hverandre med både kjærlighet og respekt.
En gang han var med opp i leiligheten, ble Dag stående målløs foran de endeløse bokhyllene mine, til han halvhøyt stønnet at det knapt fantes norsk skjønnlitteratur der. Noen tusen bind med tysk faghistorie om nazisme og verdenskrig, men bare en liten Billy til det helt nødvendige av Ambjørnsen, Solstad og et par andre?
Han ristet på hodet og sukket høyt over et menneske som frivillig kunne finne på å bruke mesteparten av lesetiden til noe annet enn diktekunst.
En gang opplevde jeg ham riktig irritert – på grensen til grinete. Tom Bakkeli, som i sin VG-tid bodde et par år i Berlin, var ihuga Solstad-fan. Det året 16.07.41 kom ut, hadde Tom allerede dagen før lutefiskselskapet fått fatt på romanen. Da han støtte på Dag i døra, kunne han ikke dy seg: «Hva heter flyplass på tysk?»
Dag ante nok ugler i mosen, for han bråstoppet og fikk et tenksomt ansiktsuttrykk. Og så begynte han å banne. «Jeg skrev ‹LUFThafen Tempelhof›. Men det heter FLUGhafen.» Han ergret seg resten av kvelden over den bittelille skrivefeilen.
Jeg kommer til å huske Dag Solstad som en munter og festlig fyr. Han kunne riktignok mumle, hvis han var i det humøret. Men det varte sjelden lenge.
En ekte lutefisker og en stor forfatter har forlatt oss.
Asbjørn Svarstad
Evangeliet etter Solstad
Jeg husker godt da fatter’n kom hjem fra bokhandelen med T. Singer i 1999. Jeg var nettopp fylt 18 år, og visste ingenting om Solstad. Men den rare tittelen og det «stygge» omslaget gjorde at jeg plukket opp romanen og begynte å lese. Om en underlig, forsagt mann som forskanser seg mot livet og gjør sitt ytterste «for å virkeliggjøre den usynliggjøring av sitt liv som han kjente slik tørst etter».
Hva var dette? Siden bare fortsatte det, og ganske snart hadde jeg – en veltilpass tenåring i en ikke nærmere angitt mellomstor stasjonsby på Østlandet – slukt alt jeg kom over, inkludert den da nokså oversette krigstrilogien.
Deretter snudde jeg bunken, og begynte på ny. Og enda en gang, videre inn i mysterieinnvielsen.
Jeg tok med 16.07.41 på interrail, for å gjenskape Berlin-vandringen til Solstad ned til minste detalj.
Og når klokkene ringer inn til jul, har jeg to ritualer. Først setter jeg på Rosa frå Betlehem (1992) av Sondre Bratland. Og så leser jeg i Professor Andersens natt, der hovedpersonen grubler over moralens vilkår og barnet i krybben. Den er blitt mitt juleevangelium, og sånn vil det fortsette å være.
Håvard Nyhus
PS. I mitt profesjonelle virke som journalist har jeg vært freidig nok til å slå på tråden til Dag Solstad ved hver minste anledning. Selv om han ble for en slags nasjonalpark å regne, var han alltid like imøtekommende og snakket villig vekk om det jeg måtte lure på. Det være seg om arverekker i fotballens verden, prisen på tobakk, sleggekast, angsten ved straffemerket, åreknuter, ekteskapets metafysikk, trasévalget til Sørlandsbanen (ikke bra), Belgia (ikke bra), da han måtte gratulere Anita Skorgan med seieren i melodikonkurransen Grand prix («det mest ynkelige jeg har gjort») eller den virtuelle mysterieinnvielsen som er skøytesportens hvite magi.
*
Brillene på nattbordet
Å lese Solstad minner meg om å sitte om bord på en diger, skramlete buss jeg etter hvert kjenner godt, hvor utsikten som åpner seg rundt neste sving likevel alltid er uventet og fantastisk.
Han kan være frekk, rørende, krevende, barnslig, belærende, spennende, ganske så masete og fryktelig morsom, men skriver uansett om mennesker som tar sin eksistens på dypeste alvor. Arild Asnes, Geir Brevik, AG Larsen, Elias Rukla, Knut Pedersen, Bjørn Hansen, prof. Andersen og T. Singer – de søker alle samhørighet med samfunnet de ufrivillig er del av, at deres lille liv kan få betydning for en sak de tror på, og de fortviler (som så mange av oss) når denne samhørigheten uteblir.
Solstads pussige detaljer har en egen evne til å bli ikoniske. Hvem glemmer vel toalettmappa til Bjørn Hansens sønn? Eller måten T. Singer løfter hendene til ansiktet på, eller støvtørketrikset hans dypt nede i Deichman-arkivene? For ikke å glemme en viss paraply, eller min personlige favoritt: brillene som legges på nattbordet da Knut Pedersen går til sengs med Nina Skåtøy.
Bjarte Breiteig
*
En vei ut av samtidens konformitet
Nå som Dag Solstad har gått bort i den modne alder av 83 år, kan det være verdt å se nærmere på hans ambivalente forhold til ungdommen. Solstads ungdommer synes å være spesielt utsatt for å bli «slukt» av den herskende tenkemåten og bli nikkedukker for anonyme ideologiske autoriteter. Ungdomsskildringene er steder der Solstads kulturkritikk, men òg hans forhåpninger for litteraturens framtid, kommer til uttrykk. Ungdomstiden utgjør nemlig også en kritisk fase i utviklingen av det lesende mennesket – et tema som er tett forbundet med Solstads bredere refleksjoner over den intellektuelles vilkår i moderniteten.
I artikkelen «‘Aldri mer tilbake til ungdommen!’ Håp og bekymring i Dag Solstads ungdomsskildringer», publisert i fjor i antologien Saftrike slyngelalderskikkelser, satte jeg meg fore å undersøke nettopp dette, i fire romaner fra tre ulike tiår. Det gav meg anledning til å spore noen gjennomgående linjer i et forfatterskap som snarere enn å dyrke forestillingen om ungdommens opprørstrang, viser hvordan de unge ofte viderefører dominerende strukturer.
I Irr! Grønt! (1969) møter vi en tidlig Solstad som betrakter «ungdom» som et fenomen konstruert av samfunnets forventninger, snarere enn et spontant og autentisk uttrykk hos unge mennesker. I Ellevte roman, bok atten (1992) og Genanse og verdighet (1994) følger vi eldre hovedpersoner som opplever ungdommen som et speilbilde av sin samtids overflatiske verdier. I Roman 2019 (2019) blir denne generasjonskonflikten enda mer markant: Bjørn Hansens barnebarn Wiggo og hans kjæreste representerer ulike framtider for litteraturen – den ene forankret i en solid litterær tradisjon, den andre i et digitalt, konsumorientert forhold til tekst.
Men Solstads ungdomsskildringer handler aldri bare om ungdommen – de handler også om hva det vil si å være intellektuelt anlagt når kritisk refleksjon er under press fra kommersielle krefter. Bjørn Hansen og Elias Rukla er ikke bare eldre menn som kjenner seg fremmedgjorte i sin samtid; de er også figurer som kjemper for å bevare litteraturen som en arena for dypere erkjennelse i en tid der dens vilkår er truet. Rukla, som forgjeves prøver å vekke elevenes interesse for Vildanden, og Hansen, som finner en slags frelse i en ettromsleilighet tapetsert med bøker fra gulv til tak, viser begge hvordan litteraturen både kan være en isolerende faktor og en vei ut av samtidens konformitet.
Gjennom disse romanene uttrykker Solstad ikke bare skepsis til ungdommens evne til kritisk refleksjon, men også en dyp uro over litteraturens plass i det senmoderne samfunnet. Samtidig finnes det et håp – hos Solstad kan litteraturen fortsatt skape forbindelser på tvers av generasjoner og være et redskap for innsikt og for å motsette seg samtidens overflatiske idealer. Men denne motstanden krever en leser som er villig til å strekke seg – ikke etter det lettfattelige, men etter det som utfordrer og danner. Dermed blir spørsmålet om hvordan vi leser – og hva vi velger å lese – helt sentralt i Solstads forfatterskap.
Synne Ytre Arne
*
Rammen for våre liv
«Jeg skriver ikke for å endre noe, jeg har aldri skrevet for å forandre verden, men det har nesten alltid ligget et element av et forandringens budskap i det jeg skriver.» Erklæringen kommer i en av Dag Solstads mange samtaler med Alf van der Hagen, tatt opp, nedskrevet og utgitt i bokform som Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013). Kan hende Solstad ikke eksplisitt satte seg fore å forandre verden gjennom bøkene han skrev. Men at han forandret Norge, kan man med god grunn hevde.
Ubestridelig er det i hvert fall at han forandret et utall enkeltliv. Over sørgekaffe og et trøstende fat wienerpecan, diskuterte jeg denne helgen med et par venner Solstads betydning for våre liv. Gjennom samtalens løp ble det klart at denne småvimsete eminensens bøker hadde utgjort rammen for vår alles studietid, og det selv om ingen av oss har studert litteratur.
Med sine lange setninger og underfundige hovedpersoner er Solstad indirekte ansvarlig for en rekke elendige nachspiel tilbragt i selskap med forfatterspirer hellig overbevist om eget talent. Og ville vi vært like bekymrede for å ende som lutryggede bibliotekarer og desillusjonerte lektorer uten å ha forlest oss på Solstads romaner? Sannsynligvis ikke.
Solstads Oslo er naturligvis et annet Oslo enn den byen vi som senere innflyttere har lært å kjenne. Likevel: Idet jeg ser tilbake på mine år i Sogn studentby, mener jeg å erindre fester hvor så vel konturene av en Elias Rukla som en Johan Corneliussen kunne skimtes i bakgrunnen. Jammen tror jeg også at jeg, på en av mine mange formålsløse rusleturer i denne forjettede stad, må ha passert en dressantrukket diplomat i retning Majorstuen. Og hvem vet, kanskje støter jeg plutselig på dem igjen.
Som Solstad sa i et intervju med Weekendavisen: «Lest liv er levd liv.»
Sindre Brennhagen
*
Sangeren Solstad
Det gjorde uutslettelig inntrykk å lese Dag Solstad for første gang i yngre år, og så igjen og igjen, og siden få anledning til å møte ham personlig flere ganger. Jeg gjennomskuet hans lett kokette distré forfatter-attityde, innbiller jeg meg. Jeg merket at øynene og ørene hans fikk med seg det meste, og at han så tvers igjennom oss andre, som den førsterangs observatør og kulturelle seismograf han jo var.
Nettopp hjemvendt fra Berlin har jeg de siste dagene lest i 16.07.41, Solstads dypt underlige reiseguide av en selvbiografisk roman om seg selv og denne forunderlige byen, for å gjenoppleve den gjennom hans uforlignelige forfatterbriller. Det er jo bare såvidt dette henger i hop og på greip som romankonstruksjon, men med noen velplasserte hint om «onde drømmer» og epifanier makter han faktisk å lage et sug gjennom denne byvandringen som forbinder den ømme innsirklingen av farsskikkelsen i begynnelsen og slutten. Det skulle knapt ha funket, men på sitt sære vis gjør det det.
Jeg er muligens blant ytterst få forfatterkolleger som har hørt Dag Solstad synge. Det skjedde på et nachspiel etter en fuktig fredag aften på Café Sting. Dan Børge Akerø og jeg påtok oss å eskortere ham trygt hjem til Hotel Clarion, med passende sigarpauser opp Olavskleiva. Ruten vår gikk gjennom Stavangers lysløype, med fulle tenåringer på hvert gatehjørne. Flere av disse var likevel såpass tilregnelige at de stoppet opp og spurte om å få ta en selfie av seg selv med Dan Børge, den eneste i fantefølget de dro kjensel på.
Da spurte Dan Børge dem, idet han pekte på Norges mest gjenkjennelige forfatterkjendis: «Men vet dere hva han her heter?» Det gjorde de ikke. «Han heter Henrik Ibsen! Altså ikke Henry Gibson!» Ungdommene nikket respektfullt, men uten ærefrykt.
Vel fremme ved hotellet ble vi møtt av noen tilreisende som tilfeldigvis hadde vært publikum på det showet Dan Børge hadde vært konferansier for tidligere samme kveld. Vi ble invitert på nachspiel hos dem høyt oppe i etasjene, inngangsbilletten var å bidra med å fremføre en sang hver. Dan Børge kan virkelig synge, og nådde sågar den høye C, hvis jeg ikke husker feil. Mens Solstad overrasket alle med å synge en melodi som vitterlig var «Bjørnen sover», men med den hittil ukjente teksten «Fisken biter». Sangen påsto han å ha lært da han var lærervikar i Finnmark en gang på sekstitallet.
Eirik Lodén
Ringetonen i Berlin
Jeg har slukt det meste Dag Solstad har skrevet. Han var en mester. Nesten hver gang jeg har lagt fra meg en ny Solstad-roman, har jeg sagt til meg selv: Dette er noe av det beste jeg har lest.
Solstad var svært opptatt av (engelsk) fotball og hesteveddeløp. De to lidenskapene ble aldri en del av hans skjønnlitterære forfatterskap. Bøkene om VM i fotball han skrev sammen med Jon Michelet er legendariske. Den første boka om VM i Spania i 1982 er kanskje det mest minneverdige som er skrevet om fotball noen gang. Men disse bøkene er reiseskildringer, selv om mye av det de skriver sikkert er diktet opp eller må kalles sannheter med modifikasjoner.
Like før han døde ga han ut en bok om trav, En sann svir (2025).
Den eneste romanen der idrett inntar en sentral plass er Roman 1987, som har med en del skøytehistorier. Den er så full av faktafeil at den har provosert de skøyteglade. Solstad unnskyldte seg etter hvert med at dette tross alt er en roman.
Jeg møtte Solstad noen ganger. Hver gang var fotball et tema. Jeg husker spesielt et møte på ambassaden i Berlin der han var gjest på en konferanse jeg deltok på. Da jeg kom inn på ambassaden sto han og konverserte med en lærer. Da jeg kom bort til dem, gikk praten fort over i fotball. Han virket lettet, mens læreren ble fly forbanna og noe senere skjelte meg ut etter noter og sa at jeg hadde stjælt Solstad fra henne. Men Solstad var oppstemt. Etter at vi begge hadde forsynt oss godt av gratis drikkevarer som ble servert av et ivrig ambassadepersonal, ropte han begeistret og hemmelighetsfull at jeg måtte ringe mobiltelefonen hans. Jeg skjønte ikke hvorfor, men var nysgjerrig og sa ja og ba om telefonnummeret. Det husket han ikke. Han ble et øyeblikk opphisset og rådvill.
Så fikk han en lys idé. Han ringte sin kone Therese Bjørneboe og ba henne ringe ham uten å forklare hvorfor, noe som skapte en høylytt samtale dem to imellom. Hva hun sa aner jeg ikke, men etter at han hadde lagt på, tok det noen sekunder, så ringte mobiltelefonen. «Sandefjord-sangen! Sandefjord-sangen!» ropte han høyt og lo og bablet om hverandre. Pipetonene som kom ut av telefonen viste seg å være låta til Sandefjord Fotball. Dag Solstad var i ekstase.
Etterpå ga han et lite foredrag om at han som Sandefjord-supporter holdt med det samme laget i dag, Sandefjord Fotball (som ble etablert i 1998), som det laget han vokste opp med og som het Sandefjord Ballklubb.
Seinere på kvelden var vi på Volksbühne og så et Brecht-stykke. I de sene nattetimer tok vi et par-fem snaps på en kneipe og snakket fotball, AKP(m-l) og mer fotball.
Andreas Selliaas
To møte med Dag Solstad
To gonger har eg møtt Dag Solstad. Den andre, for å ta dei i omvend rekkefølgje, var under Josimar sin 10-årsjubileumsfest på Rockefeller i 2019, der eg leia ein live-podcast med Dag, Arve Hjelseth og Aslak Nore i panelet. Etterpå var det planen at me skulle sjå Champions League-finalen mellom Liverpool og Tottenham på Sentrum Scene, men Noreg er ein anglofil nasjon, og då me kom dit, var plassane våre for lengst okkupert av andre. Av grunnar eg aldri heilt har forstått endte me difor opp med å sjå finalen sitjande i saccosekkar i ein Arne Korsmo-villa på Vinderen, der me drakk vin frå magnumflasker. I pausen gjekk folk ut for å røyke, og nokon spurte Solstad om han ville ha ein røyk, slik ein gjer, på høvisk vis. Eg la diverre ikkje merke til om personen som spurde baud fram sigarettane frå eit sølvetui, men Dag takk uansett nei, for han hadde nemleg allereie røykt sine tilmålte to sigarettar for dagen!
Den første gongen eg møtte Solstad var noko tidlegare same år, då eg intervjua han heime på Frogner. Eg tilstår at eg var ein tanke nervøs då eg ringte på dørklokka med den litteraturhistorisk fryktinngytande inskripsjonen Solstad/Bjørneboe. Han var, trass alt, ein forfattar eg hadde lese heilt sidan eg som tiåring fekk VM-boka frå 1990 til jul, og som har påverka mitt eige forfattarskap i den grad at eg ein gong vart utropt til «ny-solstadist» i Morgenbladet. Men det var ingen grunn til å vere nervøs. Solstad utstrålte utelukkande velvilje, og eg stod ikkje på noko tidspunkt i fare for å verte Eva Bratholm’d. Praten vart lang og engasjerande. Mot slutten, etter tre timar utan vått eller tørt, hoppa plutseleg ekteparets katt opp på bordet og byrja å stryke Solstad kjærleg i fjeset med halen.
Nils Henrik Smith
Tidsforræderen
Etter at jeg oppdaget Dag Solstad som student tidlig i tjueårene, har han utgjort gullstandarden jeg har målt andre leseopplevelser mot: Humoren og historiebevisstheten, det lett arkaiske språket, hvordan han skildret spaltede, nevrotiske personer som strekker seg mot noe større samtidig som de tynges av skam og ruelse – hver gang jeg har funnet noe av dette hos andre forfattere, har håpet meldt seg: Kanskje jeg nå skal få oppleve det samme som jeg gjorde første gang jeg leste Dag Solstad!
Tilfeldighetene ville det slik at jeg begynte å lese Solstad for alvor da jeg bodde sammen med kjæresten min i en ettromsleilighet i Fagerborggata i Oslo. Fra vinduet kunne vi se over til Fagerborg videregående skole, skolen der Elias Rukla, hovedpersonen i Genanse og verdighet, opplevde sitt livs vendepunkt ute i skolegården.
Der satt jeg om kveldene, med plassen hvor Ruklas liv falt sammen like utenfor vinduet, og gravde meg ned i Solstads forfatterskap. Det pågikk i månedsvis. Det startet med Genanse og verdighet, det må det ha gjort, men snart leste jeg dem alle sammen: Gymnaslærer Pedersen og Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Roman 1987 og Ellevte roman, bok atten, Professor Andersens natt og Armand V. – jeg leste dem som fragmenter av et større verk, for meg utgjorde de en føljetong, en (u)sammenhengende fortelling om veien fra 1970-åras radikalisme til 1990-åras resignasjon, fra ungdommelig, svermerisk lengsel etter oppbrudd og opprør, til den fallerte middelaldrende lektorens følelse av halvgjort gjerning blant bokhyller og akevittglass i sin egen stue. Fra Marx til Ibsen, fra AKP(m-l) til Kierkegaard, fra framtid til fortid, fra visjonen om Utopia til lengselen etter det sunkne Atlantis.
Dag Solstad fikk etter hvert ord på seg for å være elitist. Han var en selverklært tidsforræder, nektet å fri til publikum, strittet imot enhver impuls til å glatte over fornemmelsen av kulturelt forfall og påpekte at underholdningsindustrien har fortrengt de mer ambisiøse kulturuttrykkene. Fortvilelse og resignasjon kjennetegner også flere av romanpersonene, som Fjord (Roman 1987), Bjørn Hansen (Ellevte roman, bok atten) og nevnte Elias Rukla.
De som stempler Solstad som elitist og lar det bli med det, overser fort noe vesentlig: Solstads hovedpersoner tilhører aldri noen intellektuell eliteklasse. Som lærere, byråkrater, distriktshøyskolelektorer og kemnere går de på jobb hver dag i kommunen, i fylket og i staten. De representerer det intellektuelle mellomnivået, de tråkker rundt i grå ganger og lever grå liv. Hvordan skal deres – nei, la oss si: vår! – tilværelse gis farge? Ikke ved å skru på TV eller ved å åpne et ukeblad, i alle fall, selv om det er det folk gjør i det Norge som skildres i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige og Genanse og verdighet.
Tidsforræderiet til Solstads karakterer består i at de i stedet pleier omgang med fortiden og kulturhistorien, slik Espen Hammer treffende observerer i sin bok om Solstad, Anstendighet og revolt (2011). Der Arild Asnes (Arild Asnes, 1970) heiste den blodrøde fanen i protest mot sitt eget samfunn, ble det hos Solstad etter hvert den europeiske litteratur- og idéhistorien som symboliserte overskridelsen, som fylte personene hans med et fortvilet håp om mening, om sammenheng, om noe større. Gjennom litteratur- og idéhistorien har hovedpersonene utviklet en kritisk sans som gjør at de kan tenke utover det gitte, observerer Hammer, men de forlater aldri det gjennomsnittlige og hverdagslige, de frir seg aldri fra det norske.
Slik kan kanskje alle disse gjenstridige figurene som neppe slår oss som forbilder – gymnaslærer Pedersen og distrikshøyskolelektor Fjord, Elias Rukla og Bjørn Hansen – likevel gi oss en form for tilskyndelse? På T-banen, på bussen, i skolekorridorene og i kafeene – uansett hvor vi er, sitter vi med nesa i hver vår skjerm, i hver vår algoritmedrevne symbolverden. Men før alt gikk i stykker for Elias Rukla, hva var det som ga ham håp? At noe skulle bryte med mønsteret, peke utover det nåværende, og vise at en annen livsinnstilling var mulig. Som da en lærer på Fagerborg en dag sa:
Jeg føler meg litt Hans Castorp i dag, jeg burde vel ha ligget under dyna. Det gikk et støt gjennom Elias Rukla. Hørte han riktig? Ble Hans Castorps navn nevnt, og på denne ledige måten, sånn i forbifarten? Hans Castorp, hovedpersonen i Thomas Manns roman Trollfjellet, nevnt som referanse av en lektor på Fagerborg videregående skole, og det ikke av en tysk-lektor, men faktisk av en som underviste i matematikk!
Fredrik Wilhelmsen
John Erik Riley er forfatter, fotograf og redaksjonssjef i Cappelen Damm.
Henning Hagerup er kritiker, oversetter og medredaktør i Vagant.
Øystein Vidnes er designer, forfatter, oversetter og medredaktør i Vagant.
Olaug Nilssen er forfatter.
Jeppe Krogsgaard Christensen er forfatter.
Audun Lindholm er ansvarlig redaktør i Vagant.
Asbjørn Svarstad er Berlin-guide og journalist i Nettavisen.
Håvard Nyhus er journalist og vaktsjef i NRK.
Bjarte Breiteig er forfatter.
Synne Ytre Arne er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen.
Sindre Brennhagen er filosof og kritiker.
Eirik Lodén er litteraturviter og forfatter.
Andreas Selliaas er journalist og ansvarlig redaktør i Idrettspolitikk.no.
Nils Henrik Smith er forfatter.
Fredrik Wilhelmsen er kritiker og idéhistoriker.
